Blandet hverdag

Lille frøken stabeist

En ting som jeg synes har vært vanskelig og til tider frustrerende det er å gjøre det som er riktig for min lille hund, men samtidig også for meg. Som fersk hundeeier fikk jeg mange tips og råd, og jeg har prøvd ut en del av dem, med varierende hell…

Lille frøken Wilma viste tidlig at hun var en sta og bestemt hund, og jeg har noen ganger følt meg maktesløs, sint, lei meg og udugelig. Spesielt en greie vi har vært gjennom var å gå hjemmeifra til jobb, vi kunne komme ut av porten og så var det bråstopp, og jeg mener STOPP! Fire stive bein, med en mine om snuten som sier nei, og et stramt bånd, jeg er sikker på at de som har passert oss har tenkt sitt. Hun peip og prøvde å holde igjen, og jeg prøvde å være bestemt….det endte jo med at jeg kapitulerte og løftet henne og bærte henne, Wilma satt blid og fornøyd og tronet på armen min nedover gata…

Og det er her tips og råd kommer, «vis hvem som er sjefen, du kan ikke la henne vinne, da tar hun innersvingen på deg» eller «gjør det til en lek, gjør så det blir moro å bli med deg, du er verdens beste!», men ingen sa «bær henne da hvis det er det som gjelder, og vær myk, så kommer det etterhvert… Jeg har prøvd å knurre og være valpemor, og jeg skammer meg over  at jeg til og med har tatt henne litt i nakken…. eneste jeg oppnådde var en hund som så litt forskrekket ut, og ble enda mere sta tilbake. Jeg har hatt lommene fulle av pipeleker,  jeg har vært nummeret innpå å rulle rundt på fortauet for å være så morsom at hun kanskje kunne vurdere å bli med meg, jeg har hoppet og danset, men da så hun bare rart på meg og lurte på om jeg hadde glemt å ta medisinen min. Jeg har lokket med godbiter og det resulterte i en god og full valpemage, for da var det godbit hver 3. meter….. Til slutt kapitulerte jeg og bærte henne nedover i gata, når vi kom noen meter var det lettere å få henne med meg videre, og i dag går det helt fint, hun spaserer nedover gata med halen til topps, blid og fornøyd, hun snuser, lukter og tisser, både med tre og fire bein på bakken. Kampen nå hvis jeg kan kalle det for det er jo det å få henne ut av døra om morgenen, jeg har tenkt tanken om at til lørdag skal jeg se hvor lenge hun helst vil sove og være inne…

Jeg tror noe av det som jeg synes var vanskelig var at jeg hadde så høye forventninger til meg selv, dette skulle jeg klare, jeg ønsket å være en god hundeeier som gjorde alt det rette, og helst på første forsøk… Jeg ville dressere, jeg ville mestre, skape trygghet og tillit, alt på en gang. Ingen sa at gi det tid, bli kjent med hunden din, bruk dagene…det går bra. Så det er vel det jeg har på hjertet og som jeg vil dele med eventuelle nye hundeeiere, ikke for at jeg er proff nå som jeg har kommet meg gjennom mitt første halvår, men jeg hadde blitt glad hvis noen hadde sagt det til meg. Slapp av, dere har god tid, kos dere og bli kjent. Og hva Wilma har å si… Hun sier det samme, «slapp av, gi mennesket ditt litt tid, den skjønner det etter hvert»

Tracey & Wilma <3

1 thought on “Lille frøken stabeist

  1. Det du også kan føye til, er at det blir ikke nødvendigvis noe lettere neste gang. Joda, du har en drøss med erfaringer og mer kunnskap enn før første gang, men hver eneste hund er forskjellig, og det som fungerer på én hund, fungerer ikke nødvendigvis på den neste. Det er et rakkerns slit, men det er jaggu morsomt også 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *